Vinter

Siv Helen Vuttudal 

 

Forlist, del 2

 

Tårene tørket sakte bort fra kinnene hennes, og hun åpnet øynene på nytt.  Hun sto i skygge nå, men foran henne var himmelen klart blågrønn, en nyanse hun hadde lært å nyte like mye som den azurblå himmelen på Aurora.  Etter ett dypt pust vrigglet hun prøvende på tærne.  Smerten var der, men ikke i den grad at foten kunne være brukket.  Ett nytt dypt pust gjorde henne klar for å se ned og prøve å finne ut hvordan hun skulle klare å komme løs.  Foten var tredd inn mellom to blokker av klippen kløften delte i tre.  Den v – en hun var kommet ned smalnet ned til et par tre cm og skiftet retning horisontalt, omtrent en meter nedenfor var den hyllen hun hadde tenkt å følge videre.  Den var sannsynligvis farbar ned til ca ti meter over marknivået til skogen under stupet. Derfra skrånet stupet ut i en bratt skråning.  Planen hadde vært å klatre og kanskje delvis gå det siste stykket ned derfra.  Men nå satt foten godt fast ti cm over der sprekken skiftet retning.  Smalere over det punktet der hælen hennes var, slik at å løfte foten ut slett ikke ville være en enkel sak.  Hun prøvde å pointe foten slik at hælkappen på skoen skulle kunne passere det smale punktet, men så på nytt stjerner og planeter i skjønn forening, og måtte avslutte forsøket eller risikere å besvime der hun sto.  Eller snart ikke ville komme til  å stå dersom hun fortsatte å forsøke!  Etter enda en uendelighet med smertefull tid, klarte hun igjen å begynne å tenke.  I en liten versjon av ritualet gikk hun inn i kjernen og følte fjellet rundt seg.  Det var hardt og solid.  Den sprekken hun var i var dyp, men ikke større enn der hun var.  Rundt foten kunne hun merke den samme formen som hun hadde sett med øynene, men også at den ikke strakte seg innover i berget.  Der var sprekken like bred hele veien ned til under foten hennes!  Så om hun kunne bevege foten bakover så ville hun kunne få den løs!  Ritualet var energikrevende, og hun hadde ikke spist siden midtmålet hun hadde vent seg til å ha midt på dagen.  Nå nærmet det seg tiden for å stoppe for kvelden og magen hennes ga høylydt uttrykk for at kroppen nå trengte næring.  Sekken var klemt bak og over henne.  Alt som var lagret i den var effektivt ute av rekkevidde, men hun hadde også noen små knoller i en lomme på drakten.  Den var vridd rundt henne, og hemmet armbevegelsene hennes ganske betraktelig.  Men den venstre hånden var ganske bevegelig.  Om hun kunne flytte seg litt bakover mot høyre med overkroppen, så kanskje hun kunne få sendt sekken ned mot hyllen under seg…. 

            All bevegelse var smertefull, men stønnende kom hun en liten cm i gangen i den retningen hun ønsket.  Sekken løsnet og havnet først ned over hodet på henne, så såg hun med hjertet i halsen på at den falt ned mot hyllen.  Bare den nå stoppet der!  Heldigvis, forsynet mente visst også at hun hadde hatt mange nok uhell denne dagen!  Nå med begge hendene frigjort kunne hun med møye klare å plukke opp de to knollene som lå i venstre lomme, selvfølgelig..

 

            Med knollene innabords følte hun seg mer opp til den oppgaven som nå ventet, og som nok ville kreve mye mer enn den forholdsvis enkle operasjonen som hadde frigjort henne fra sekken og gjort at hun klarte å skaffe seg noe å spise.  Kløften var ikke dyp, annet enn der foten satt fast, og heller ikke der mer enn nødvendig skulle hun klare å komme løs.  Men de få centimeterne hun hadde klart å komme tilbake med overkroppen ville hjelpe henne på vei.  Foten kunne hun nå bevege litt tilbake rett fra kneleddet.  Ved å vrikke og vri på leggen kom hun sakte og pinefullt litt etter litt en, to, tre cm bakover, så sto alt igjen stille.  Leggen var for tykk, hun måtte opp en anelse.  Med smertetårene rennende og underleppen bitt til blods løsnet foten og beveget seg fritt i ca tre cm, så satt den fast igjen, men hælkappen var nå kommet over det kritiske punktet.  Teoretisk skulle foten da kunne komme fri, og med ett massivt hiv kastet hun seg opp og bak så langt hun kunne komme og plutselig løsnet det.  Nesten i ubalanse klamret hun seg fast, oppskrapet og med en knekt fingernegl det strømmet blod fra.  Men hel og fri.  Nå måtte hun bare komme seg ned på hyllen etter sekken før hun besvimte der hun sto.  Hun vippet foten ut foran seg og gled ned i kløften til hun satt mot den høyre kløftekanten i knehøyde.  Med skjelvende hender vred hun seg rundt og presset ut mot begge sidene av kløften og senket seg ned på hyllen under.  Det vokste mose der, og hun landet mykt.  Men allikevel skjøt smertene pånytt gjennom henne og hun stønnet høyt.  Sekken lå ikke langt unna og hun strakte seg mot den.    Inne i den fant hun fram til teppefillene sine og etter å ha bundet foten stramt tullet hun seg inn i teppefillene og sovnet der hun lå.

 

Vinter

 

Vinterdag 140101.

 

 

            Morgengryet brakte bevisstheten om de mange skadene og kulden fra den lange natten tilbake.  Hun frøs, høyre skulder, hofte, legg og fot dunket i takt med hjertet hennes og hun var uendelig sulten.  Kvalm åpnet hun forsiktig øynene og lukket dem igjen mot morgensolen som skinte rett på henne.  Under kinnet hennes var sekken, eller det sørgelige som var igjen av den.  Det burde i hvert fall være noe etendes der, om hun bare kunne finne mot til å begynne å røre på seg.  Rett foran øynene hennes vokste en vakker, purpur – rød blomst med de lyseste bladene hun hadde sett siden hun kom til Vinter.  En underlig kombinasjon, planter med mørke blomster hadde som oftest også mørke blader.  Det uvanlige i den lille blomsten fikk henne til å trekke på smilebåndet.  En virkelig solblomst det der, som kunne trøste henne selv i denne situasjonen, med muskler og sener så mishandlet av gårsdagen og nattetemperaturen at hun fremdeles ikke greide røre på seg.  Øynene kunne beveges, så hun brukte dem.  Lot dem gli over floraen foran henne, så annerledes enn den hun hadde sett så sent som dagen før.  Solen skinte gradvis sterkere på henne, og varmen krøp sakte inn i ekstremitetene hennes slik at hun våget å begynne å røre på fingrene og tærne.  Smerten skjøt opp i den høyre foten og hun stønnet lavt.  Dagen i dag ville bli veldig rolig, men nå kunne hun i hvert fall strekke seg såpass at hun fikk tømt sekken foran seg.  Ut rullet tubene til vannrenseren, noen filler, posen med sovebær, noen nyskudd av rødnål, et par skrapmetallbiter med egg, og endelig, tre agurkrot – knoller!  Takknemlig satte hun tennene i den nærmeste, før hun hempet tak i de to andre og ballet sekken under hodet igjen for å ligge mest mulig behagelig.  Enda en gang hadde hun som ved et under overlevd.  Etter å ha satt til livs de to minste agurkrot – knollene, snudde hun seg over på ryggen.  Den glatte pannen furet av smerte.   Hun åpnet og brettet til side beskyttelses – drakten hun hadde på.  Den hadde ikke revnet, og på det viset beskyttet de dype skrapene på hoften og leggen mot forurensning fra berget hun hadde skrapt seg opp på.  Det var kakete av blod, og noe friskt piplet nå på nytt fram fra såret på hoften.  Uten vann var det ikke mye hun kunne gjøre for å rense sårene, men hun tørket av det verste med en del av pleddet hun lå i, før hun krystet saft fra rødnålen over hele sårflaten, både på hoften og leggen.  Hun hadde fått den aseptiske væsken i et iltert lite sår på hånden oppe på sletten, og infeksjonen hadde gått tilbake i løpet av timer.  Den stramme sevjen sved i sårene og røde soler og planeter svømte for øynene hennes der hun hveste luft inn mellom sammenbitte tenner.  Flere dype åndedrett senere hadde synet hennes klarnet så mye at hun våget å bevege seg slik at hun kunne lukke drakten igjen. Etterpå løftet hun føttene opp mot bergveggen og lente seg tilbake med lukkede øyne.  Solen varmet mer nå og de lukkede øynene førte til at pusten roet seg inn i søvnen og hun sov resten av dagen.

 

            En økende rumling  vekket henne utpå ettermiddagen.  Hun var sulten.  Igjen.  Dunkingen fra høyre side hadde nesten helt kommet bort i løpet av dagen.  Denne planeten hadde i hvert fall noen fordeler.  Effektiv sårheling ved hjelp av rødnålen var en av dem.  Forsiktig begynte hun å bevege seg.  Selv foten gjorde mindre vondt, selv om hun nok ikke ville sette full vekt på den med det første!  Forsiktig senket hun føttene ned fra fjellveggen, vred seg rundt og satte seg opp.  Utsikten var ikke så formidabel som på tidligere kvelder, høyere oppe i stupet over henne.  Men vegetasjonen under henne var svært nær nå, og hun kunne skille mange planter fra hverandre.  Solblomsten hennes hadde mange, større artsfrender der nede, skogen var et vell av farger og former, verdig navnet jungel, antok hun med et skjevt smil.  Imens ble ikke rumlingen fra magen noe mindre, og hun såg seg om etter noe å spise.  Den siste agurkrot – knollen fra sekken forsvant uten å nevneverdig endre forholdene i magen, fremdeles veldig lett befolket….  Noe lengre borte, mot kanten av hyllen hun lå på, lå hjelmen.  I den var det fremdeles noen knoller, og noe mosete.  Men ikke noe vann i nærheten.  Vel, knoller fikk det bli.  Over på alle fire krabbet hun bort med den høyre foten stående rett ut i luften bak seg.  Framme ved hjelmen satte hun seg igjen og tok frem to knoller.  Da var det fire igjen.  Nok til neste dag.  Og fant hun vann til te, ville hun berge enda noen dager på mosete antok hun.  Men vann ville bli det største problemet og det ganske raskt.  Knollene var saftfulle, men ikke nok til å dekke væskebehovet over lengre tid. 

 

            Med magen full, begynte hun å tenke over problemet med å komme seg videre.  Stokken hun hadde laget var ingen steder å se, men fjellveggen kunne gi støtte ganske langt framover.  Beslutningen tatt, samlet hun sammen resten av innholdet i sekken og knøt sammen remmene sånn at hun klarte å få sekken på ryggen.  Dette i orden akte hun seg på rumpa bort til fjellveggen.  Hun ville trenge støtten på vei opp på føttene også, så vel som videre ned.   Hun  kom seg opp, svetten silende ned over ansiktet.  Fjellet var på gal side.  Å støtte seg på venstre side når høyre fot var den skadede ville bli vanskelig.  Hun måtte gå sidelengs?  Baklengs, kanskje?  Etter noen få meter ga hun opp.  Dette krevde altfor mye energi, og gjorde ingen av sårene noe godt uansett.  Men hun hadde i hvert fall kommet seg inn mot fjellveggen der den buet innover og ga mer ly mot vinden.  Med foten strukket fram foran seg, lot hun seg gli ned i sittende stilling igjen.  Hun fikk gjøre seg mest mulig komfortabel der hun var.  Satte hjelmen på bakken der den ville kunne samle regndråper skulle det komme noen og tullet seg inn i teppet hun hadde laget seg den dagen som føltes som flere år siden, før hun hadde lagt ut på denne vandringen mot varmere terreng.  10 Vinterdager siden nå.  Mørket senket seg og hun var med ett glad for at hun hadde satt seg i stedet for å fortsette å prøve å bevege seg.  Med et sukk lukket hun øynene og sov.

 

 

Vinter

 

Vinterdag 150101.

 

 

            En skvatring vekket henne.  Dagen var bare så vidt kommet, solen hang lavt over trærne som nå skjulte havet, men eimen av saltvann hang i luften.  Det minnet henne om familiens sommersted ved havet på Aurora.  Hun trakk pusten dypt, og smilte.  Minnene som trengte seg på var gode.  Søsteren som hadde ertet henne til hun ble med ned til stranden mens foreldrene og naboene fremdeles sov.  En annen sol som hadde lyst gult ned over dem og de røde flamingoene forfedrene deres hadde tatt med seg fra Terra. De som hadde trivdes utmerket også på Aurora.  Det eneste stedet de levde nå.  Men ”Terra tilbake til Eden” – prosjektet på Terra ville kanskje se dem tilbake dit de hørte til.  En stein løsnet nedenfor henne og igjen hørte hun den merkelige skvatringen.   Noe beveget seg der borte ved kanten av den bratte skrenten som var det som var igjen av stupet over henne.  Fremdeles noen titalls meter ned, men den største delen lå bak henne nå.  Hva kunne det være der borte?  Var det et rovdyr hadde hun ikke store sjanser til å se hva som lå ved foten av stupet akkurat.  Foten hennes var fremdeles veldig øm, men sårene på hofta og leggen plagde henne ikke lenger.  På tross av dette ville både flukt og kamp være stort sett umulig.  Spent i hele kroppen og med blikket langsomt vandrende langs kanten mot skrenten, ventet hun.  Bak en grå stein dukket et brunt dyr opp.  Det var ikke stort.  Fuktige, brune øyne så på henne, før det med en ny skvatring forsvant bak steinen igjen.  Der ble det en del romstering, før to par brune ører langsomt steg opp over steinen på nytt.  To par skinnende øyne festet seg på henne et langt øyeblikk.  Den første skvatret spørrende mot henne.  Skakket på hodet og hoppet opp på steinen.  En stor buskete hale svingte seg opp over hodet på den.  Pelsen var jevnt brun over ryggen, med et lysere parti over nesen, nedover halsen og buken.  Den andre hoppet foran steinen og begynte å pusse seg.  Dennes stemme var lysere, mer kvitrende  enn den førstes.  Hun anslo at dyrene var ca 40 cm over skulderen og kanskje en meter fra nese til haletipp.  Skvatt og Kvitre får det bli tenkte hun og satte seg mer opp.  Kvitre hoppet nesten en meter i været og begge forsvant på nytt bak den steinen de kom fra.  Nysgjerrige hoder snart fremme bak steinen igjen.  En myndig skvatring nedenfra fikk dem til å forsvinne igjen.  Unger.  Hvor stor er mor, mon tro?  Forsiktig svingte hun seg over på magen og akte seg bort til kanten.  Hennes tur til å kikke over steinen!  Skogen under henne var tett.  Ingen dyr var i sikte, ingen bevegelse eller brun flekk å se.  Skuffet satte hun seg opp.  Vel, i alle fall hadde hun ikke blitt noens frokost i dag.  Ikke noe så galt at det ikke er godt for noe….  Og nå hadde hun sett et annet levende vesen og hørt lyden fra dem!  To agurkrot – knoller ble en tankefull frokost.  I hjelmen var det en liten vannskvett.  Ikke nok til te men noen få munnfuller drikke ble det etter at hun hadde sendt det gjennom vannrenseren.  I bedre humør enn på mange dager klarte hun å komme seg på føttene.  I dag ville hun kunne hinke seg et stykke. 

 

Aurora, år 2627 2. måneds 12 dag .

 

Vinterdag 150101.

 

 

            Stina Hiller var på tur hjem etter en lang arbeidsdag på Aurora.  Som oversykepleier ved det største universitets – sykehuset for både mennesker og andre intelligenser i jord – sektor var arbeidsdagen både lang og variert.  Lite pasient – kontakt nå, i motsetning til da hun ledet avdelingen for Semiaene, en medintelligens i IFIS, som kom fra vannplaneten Semia i Sirius sitt solsystem.  Organiseringen av alt sykepleiepersonell var hennes ansvar, både i humane avdelinger og medintelligens – avdelinger.  Med behandlingsmuligheter for 10 arter ga det en møtevirksomhet og kommunikasjons – utfordring i hverdagen som virkelig satte hennes evne til fleksibilitet og humør på  prøve.  Men hun elsket jobben, trivdes med variasjonen som nesten hadde drevet hennes forgjenger til selvmord, og ville ikke byttet for alle pengene i galaksen.  Nå ventet hun på å høre fra tvillingsøsteren.  Som prospektør hadde hun en av de mest prestisjefylte jobbene mennesker kunne ha innenfor IFIS.  Og en av de mest farlige.  En jobb hun også kunne valgt dersom hun hadde ønsket det, men dette var en av de få områdene tvillingene ikke var like.  Genene var der, evnen hadde hun også, men ikke ønsket, drømmen om å finne nye verdener.  Der søsteren strebet mot stjernene, søkte hun nye grenser for kunnskapen om dem som allerede fantes innen IFIS.  Dessuten hadde hun en familie, i motsetning til søsteren.  Der hadde de også vært like.  At Roger hadde valgt henne hadde overrasket dem begge, men når valget var gjort gled konkurransen som nesten hadde skilt dem over, og det gamle vennskapet blomstret opp.  Ikke så uatskillelige som i oppveksten, men pånytt nærmere enn de fleste kunne forstå.  Selv på Aurora, hvor familien sto sterkere enn på mange planeter som var av samme generasjon, den første utvandrer – bølgen fra jorden nærmere 500 år tidligere.  Hjemme var det ingen beskjeder til henne, ingen nyheter om søsteren.  Hun skulle ha kommet ut av hyperrommet og sendt en beskjed nå.  Vel, hun hadde vel for mye å gjøre.  Hun hadde ikke hørt noe fra IFIS heller, og der var intet nytt, godt nytt.

 

 

Vinter

 

Vinterdag 170101.

 

 

            Da solen sto høyest på himmelen hørte hun bekken.  En liten strøm av vann, for liten til at hun hadde sanset den mens hun var i kjernen der oppe på stupet.  Lettelsen var derfor stor da hun rundet en utstikker av fjellet og så oppkommet den rant fra.  Mosen ved kanten av kilden var tykk og av den beste mosete – typen hun hadde funnet på sletten over henne.   Mat og vann.  Livets grunnsteiner var sikret i enda noen dager!  Tidligere hadde hun funnet igjen vandringsstaven hun hadde laget seg da hun først skadet foten sin.  Etter det hadde ferden gått raskere, og nå sto hun der, ved foten av det høye stupet, en umulig hindring overvunnet.  Til hvilken nytte var vel uvisst.  Men hun levde fremdeles og det var varmere her, større artsrikdom, og på andre siden av kilden den hulen hun hadde sanset og dens krystalline rikdom.  Så fikk hun se.  Den rike vegetasjonen ga brensel og ved hjelp av steiner fra bekkebunnen laget hun seg et bål.  Varm drikke og stekt  agurkrot til kvelds, i motsetning til den rå varianten.  Og en varmere og med det tykke moselaget, behageligere natt i vente!  Luksus!

 

Vinter

 

Vinterdag 180101.

 

 

Neste dag skrittet hun over den lille bekken og la ut på leting etter hulen.  Hun hadde funnet kjernen like etter å ha våknet og den var ikke langt unna, en times marsj anslo hun, med den farten hun holdt nå.  Ikke langt da, ikke langt i det hele tatt.  Mens hun gikk tok hun på, samlet og smakte på mange planter hun ikke hadde sett før.  De fleste svakt bitre og raskt forkastet, men en melonlignende frukt, ca 10 cm i diameter, med lyserødt, saftig kjøtt, hadde vært søt og god.  Hun hadde flere av dem i sekken.  Også bladene til en lav vekst hadde vært gode, og noen andre frukter hadde smakt greitt nok, om enn ikke så gode som melonen.  Også de nå representert i sekken, for variasjon, og forhåpentligvis ville hun da unngå den magesyken som dunbær alene på dietten hadde gitt til å begynne med.  Vekstene rundt henne var varierte, og skvatringen og kvitringen, rasling i løv og kvist, og flaksing av vinger fortalte om et rikt dyreliv, selv om hun sjelden såg noe av det.  Rødnål hadde hun også funnet, så annerledes enn den andre floraen.  Mindre forkrøplet og høyere nå, og her, som tidligere, holdt den en bitende insekt – fauna i stangen.  Nå sto hun utenfor huleinngangen.  I kjernen hadde hun ikke sanset noen beboere av hulen, men det var ingen komplett garanti, så sterk var ikke evnene hennes, bredde var hennes gimmick, ikke styrke.  Levende vesener var vanskelige å lokalisere uansett.  At de fantes i det nære området kunne hun si, men hvor nært og hvor stor populasjonen var, var verre å finne ut.  Huleåpningen var delvis dekket av liane - lignende utløpere fra planter som voks i sollyset til venstre for hulen.  Selve åpningen kunne hun bare skimte som et tettere mørke bak lianene.  Lianer kunne ha forskjellige bruksområder, de kunne være til å klatre med, eller fange frokost med, eller bare en ufarlig form for røtter…  vel sjansen for å bli spist hadde alltid vært der, var alltid der på nye, uutforskede verdener.  Og mange andre også, for den del.  Jaktplaneter hadde aldri vært hennes stil, men mange blant de rike playboyene på Aurora og andre vel utviklede verdener så på det som en sport.  Hun hadde vel gått langt den andre veien, vegetarianer som hun var.  Men hun mente virkelig at så meget nærende plantemateriale som det fantes i universet så behøvde ikke noe levende vesen dø for hennes skyld.  Vel, var lianene ment til å fange frokost med, ville de som oftest reagere raskt på enhver berøring.  Vandringsstaven fikk gjøre nytten.  Sakte strakte hun den ut til den berørte lianen nærmest henne.  Ingen reaksjon.  Litt mer kraft flyttet lianen til side, men ga heller  ingen videre reaksjon.  Hun hadde ikke observert andre kjøttetende planter og tok sjansen på å skyve lianene helt tilside for inngangen, slik at sollyset falt inn i huleåpningen.  Fint brunt støv dekket hulegulvet i hele dets bredde.  Urørt, glatt støv.  Ingen dyr hadde beveget seg over det noen gang å se til.  Prøvende kastet hun en stein inn.  Den landet midt for inngangen og kastet opp en liten støvsky.  En til, lengre inn denne gangen.  Fremdeles rolig.  Ok, da fikk hun gå inn.  Ellers ville det ikke bli noen mulighet for kommunikasjon.  Kanskje ikke uansett, men gikk hun ikke inn var det sikkert ingen muligheter!  Et raskt blikk rundt seg og hun fant nok tørre greiner til å lage en fakkel, tenneren virket enda og med fakkelen i hånden gikk hun inn i hulen.  Den luktet tørt og svingte seg snart slik at dagslyset ikke nådde inn.  Huleveggene var glatte i bølger, slik de blir når lavastrømmer former huler i fjell, men så endret de karakter, ble mer forrevne.  Hulegulvet var nå uten støvet som hadde dekt det lengre ute, lavahulen hadde gått over i en forkastningshule der veggene reflekterte lyset i krystall – prismer og blanke flater.  Hun var fremme.  Nå måtte hun finne krystaller av den kvaliteten og størrelsen hun hadde behov for.  Å få dem ut ville ikke være noe problem, selv om hun ikke hadde jobbet med å flytte masse alene før.  Hun skulle jo ikke utvinne planeten, bare noen få krystaller, like ved overflaten.  Noen nanoteknologi kunne hun ikke få til, men ingenting sto i veien for å lage noe tilsvarende i større versjon.  All teknologi hadde utviklet seg fra store, uhåndterbare ting, nå fikk hun gå andre veien. 

 

Vinter

 

Vinterdag 210101.

 

 

Hun trengte en base.  Krystallene hadde vært enkle å få ut, når hun bare hadde funnet den typen hun trengte.  Det hadde blitt flere turer etter brensel for lys, og senere også varme.  Hulen hadde vært ubebodd, og hadde tjent som hjem de tre dagene det tok henne å finne det hun skulle ha.  De blå, grønne og skjært hvite oktagonene, tre av hver sort, som hun trengte for å bygge den mest primitive transmitteren som enda var i bruk.  Noen microspurter ville den ikke kunne håndtere, men et ordinært signal ville den kunne sende, bare hun kunne finne energikilde, og kobber til ledninger og antenne.  Enklere sagt enn gjort.  Antennen måtte stå fritt og burde lokaliseres så høyt over havet som mulig, for å dempe atmosfærisk støy, og ledningene måtte isoleres.  Hulen passet de fleste behovene hennes, men hun følte seg ikke komfortabel med å være så langt unna havet.  Og havet igjen var for langt unna klippekanten over henne som hadde vært ideell for en antenne.  Føttene var en pålitelig måte å komme seg fra sted til sted på, men det tok for lang tid.  Vel, hun visste hvor det fantes kobber.  Til fots som hun nødvendigvis var ville det ta henne 14 dager å komme dit, dersom ingenting gikk galt.  Og det var det lite sannsynlig at det ikke ville gjøre.  Men hva så, hun hadde jo ikke annet fore så…  Kanskje hun kunne lage en pulk til opp – pakning?  Det ville løse problemet med å samle alle delene hun behøvde på ett sted!  Hun kunne dra mye mer enn hun kunne bære!  Fornøyd gikk hun inn i hulen.  Hun hadde sanket nok brensel til flere døgn enda, stablet pent ved inngangen til hulen der hun hadde formet en bålplass av ubrukbare stykker av krystall.  Krystallene brøt lyset fra bålet og skapte et vell av farger som skinte mot de mørke huleveggene.  Den mest fasjonable restaurant kunne neppe oppvise maken!  Innenfor bålet hadde hun samlet bregner og mose til en komfortabel soveplass og på den tredje siden hadde hun samlet kokekar, hjelmen, og matvarer.  Nå som hun hadde tatt en avgjørelse og det var klart at hun måtte bli noen døgn til i hulen, tok hun hjelmen med seg og gikk til Kilden etter vann.  På veien tilbake sanket hun noen flere meloner og noen bitre frukter.  Hun så etter emner til en pulk, det beste ville vel være å hule den ut av en stamme…

 

Gamma 123 A, sol 3.

 

Vinterdag 210101.

 

 

Noe var galt.  Skipet oppførte seg som en pram i full storm, hev på seg, gule og røde lys blinkende over hele linja.  Helm var nede, ingen respons på verken talte eller skrevne kommandoer.  Planeten foran ham var siste mulighet både for å finne prospektørene, som merkelig nok hadde forsvunnet fra listen over viktige ting å gjøre, og for å foreta livsviktige reparasjoner på balja han kalte et skip.  Prammen skulle bli neste navn han la til planetarisk bane i.  Navneskifter var uvurderlige i hans profesjon.  Alle skip var utstyrt med et id – signal fra produsentenes side, som skulle være umulig å forandre på.  Nøkkelordene der var skulle være.  Han var sikker på at flere enn han hadde funnet smutthull der.  Er det liv er det råd, hadde den gamle læremesteren  hans sagt da han viste ham hvordan på den første balja han hadde.  Bra skip det, men støv i mange år nå.  Han var vel ikke den siste som lærte at desintegratorer ikke var til å spøke med, på den vanskelige måten.  Heldigvis hadde han selv ikke vært om bord da den gikk av og ikke bare selv ble til støv, men også la størstedelen av en lunarbase øde.  Heldigvis hadde den ikke vært fullt ladet, ellers hadde han ikke vært her i dag.  Ikke vært i denne smørja heller.  Han måtte lande manuelt, hadde ikke gjort det på år og dag heller.  Men lufta inne i balja  begynte å lukte smurning og brent gummi.  På tide å sette den ned.

  

Vinter.

 

Vinterdag 220101.

 

 

Sarah våknet tidlig.  Det grå morgenlyset trengte inn gjennom huleåpningen.  På bålplassen var det noen få levende glør som så vidt lyste opp de nærmeste krystallene i blått og rødt.  Etter å ha livet opp bålet med tørt brensel gikk hun til kilden for morgentoalett, slik hun hadde gjort i den tiden hun hadde vært her.  En følelse av nostalgi gled over henne.  Skulle hun virkelig forlate denne trygge havna i dag?  Rundt henne våknet jungelen opp, dagens lyder overtok etter nattelydene som sakte hadde svunnet hen i løpet av de få minuttene hun hadde brukt på å gå hit.  Snart ville kjempe ekornene komme for å drikke her, hun hadde observert dem flere ganger nå, og de to ungene hadde kommet og hilst på henne utenfor hula en dag.  Moren foretrakk at de holdt litt avstand, men Sarah var glad for å se dem.  Dagene var ensomme nok som de var.  Med et sukk gled hun opp av vannet, fylte hjelmen litt lengre oppe, og plukket med seg noen meloner og grønne blader før hun gikk tilbake til hulen.  Der flammet bålet lystelig og farget huleveggene hennes.  Med et smil satte hun vannet til koking for å trakte seg morgente, og satte seg ned for å spise melon først.  Hulen var varm og hjemmekoselig og plutselig kunne hun ikke bære tanken på å forlate den for godt.  Ensomheten sank innover henne og det gode humøret hun hadde holdt oppe forlot henne.  Hun hadde trosset ensomheten og de mange farene ved å være alene.  Hun hadde overlevd styrten, flommen og nedstigningen av stupet.  Til hvilken nytte?  Hun var alene, med lite håp om noen gang å bli funnet, og ingen sjanse til å komme seg av planetens overflate for egen maskin.  Ja visst kjente hun til hvor hun kunne finne kobber, men hvordan hjalp det henne egentlig?  Hun kunne nok få til å forme kobberet til kobbertråd, og til å lage en antenne, og å produsere elektrisk energi ville ikke bli noe problem.  Men sannheten var at alene var hun like hjelpesløs som hvem som helst.  Tårene rant nedover kinnene hennes og hun følte seg oppgitt, overgitt og fullstendig slått ut.  Med øynene fylt av tårer ble skinnet fra bålet et sammensurium av farger, lyset fra huleåpningen en gulorange flekk.  Hvorfor hadde hun overlevd?  Hva var det med henne, at hun ikke døde der andre gjorde det?  Hulkene slet i henne, tårene hun hadde holdt igjen blindet henne.  Alt det hun hadde kontrollert, gjemt, flommet ut av henne, der hun klamret seg fast til sine egne knær foran bålet.  Ildens fargestråler hadde dødd ut, før tårene tørket inn.  Hun var et tomt skall, og verden var et fjernt minne.  Sakte fylte hun skallet med seg selv.  Ideen med å lage en pulk var ikke så dum.   Sekken var jo mer eller mindre ødelagt uansett.  Hun tørket tårene med håndbaken og fant et tøystykke hun snøt seg kraftig med.  Synet hennes holdt på og klarne, omgivelsene kom tilbake i fokus.  Så kanskje hun ikke noen gang kom til å se søsteren og niesene igjen, flere tårer rant nedover kinnene, men det betydde ikke at hun ikke kunne gjøre ære på dem ved å kjempe for livet i stedet for å synes synd på seg selv.  Så hun overlevde, det betydde ikke at hun var bedre, eller verre, enn noen andre, som hadde dødd.  Det var ikke hennes feil, og heller ikke hennes fortjeneste.  Det bare var.  Hun løftet hodet.  Følte hvordan aksepteringen av situasjonen, av livet hun fremdeles eide, sank inn i sjelen hennes, og ga henne fred.  Slik planeten hadde gitt henne fred, mens hun gikk over platået.  Med større besluttsomhet tørket hun tårene igjen og med et snufs reiste hun seg opp og gikk over til kokekaret.  Det hadde kokt tørt, og hun helte i nytt vann og la på flere pinner på ilden.  Med skjelvende fingre drysset hun i nok mosete for å trekke seg en kopp morgente, slik hun hadde tenkt for hun visste ikke hvor lenge siden.  Det bekymret henne litt, at hun skulle ha vært så emosjonelt utenfor at hun ikke visste hvor lang tid som hadde gått.  Det var ikke særlig positivt, men det var godt å ha fått det ut.  Tanken på å være fanget her, var ikke lenger så utenkbar.  En skvatring ved huleinngangen fikk henne til å snu på hodet.  Der satt to brune pelsballer med stor buskehale svingende stolt over hodene på dem.  Med forsiktige bevegelser strakk hun seg etter restene av melonen hun hadde spist på, før følelsene hadde tatt makten fra henne.  Sakte holdt hun en båt ut mot dem, de to luktet ut i luften, visste tydeligvis hva gaven var for noe.  Huleinngangen hvor de satt var tre meter unna henne, og å motta gaven ville kreve at de forserte denne avstanden som var mellom dem.  Usikkert løftet de hodene, luktet og rynket på nesen.  Gaven luktet  godt, og kvinnen så ikke ut som en fare, men hun luktet så annerledes at det var vanskelig å vite sikkert.  Moren ville ikke at de skulle gå hit, men de var store, snart for store til å følge moren.  Kvitre nærmet seg noen skritt, bare for å trekke seg usikkert litt tilbake, se på søsteren, som så fulgte etter med noen raske kvitrende lyder.  Forsiktig nærmet de seg, annenhver gang den som minsket avstanden og den som fulgte etter.  Sarah visket forsiktig et hei, og ga dem en bit hver.  Smilte til dem der de satte seg tilbake på bakfotene og spiste med utrolig velutviklete fingre på de klart mindre frampotene.  Det var ikke tilfeldig at hun tenkte på dem som kjempe ekorn, for dette dyret fra gamle terra var det de minte henne mest om.  Der var ekorn og de fleste andre dyr fortrengt av mennesker for lenge siden, og de eneste stedene de fremdeles eksisterte var i dyrereservat fordelt over flere kompatible verdener som hadde blitt kolonisert i den første bølgen.  Å finne så like dyr her, var en stor overraskelse hun ikke hadde fundert så mye over, men som kanskje kunne gi henne en utfordring senere.  Det var usannsynlig at to så like arter skulle utvikle seg på to forskjellige verdener.  De to så på henne, begge ferdige med melonbitene sine.  Forsiktig rakte hun dem en ny hver,” vær så god Skvatt, vær så god Kvitre”, sa hun.  Forundret skvatring møtte ordene hennes, før de på ny tok imot det hun tilbød dem, og forsvant ut huleåpningen igjen.  Trøstet så hun seg på nytt rundt og fant at dagen ikke ventet på henne og hun fikk begynne med noe mer fornuftig enn å gråte.